Kjære utvekslingsblogg:
Som medisinstudent i Aarhus får man i løpet av 10.semester en 4-ukers klinisk periode på Nevrologisk, og en 4-ukers klinisk periode på Psykiatrisk. Vi får oppfølging av legene, men det er opp til oss selv hvor aktive vi vil være i behandlingsforløpet til de ulike pasientene, og hvor mye man ønsker å gjøre på avdelingene.
Livet på psykiatrisk avdeling er kanskje annerledes enn man skulle tenke seg. Ikke helt Gjøkeredet (en referanse viet til de leserne som vet å sette pris på filmklassikere fra 70-tallet), men selvfølgelig er det litt uroligheter og skriking, men det holder seg på et meget arbeidsmiljøvennlig nivå. Det er meget spennende å observere pasientene på psykiatrisk avdeling, og jeg må selvfølgelig holde tungen i rett munn når jeg snakker om mine opplevelser, ettersom jeg har signert fire erklæringer om taushetsplikt, kopiert passbilder, og signert på masse dokumenter, hvor jeg har oppgitt all informasjon om meg selv, inkludert mitt første kjæledyr og min mors pikenavn. Derfor kommer jeg til å snakke om mine opplevelser på en generalisert, men forhåpentligvis på en litt spissfindig måte, og jeg håper dette lille innlegget gir et rettferdig inntrykk av mine dager her.
Vi fikk først, som sagt, signert vekk alt vi tenker og føler om de sakene vi var i ferd med å få innsikt i, og vi ble ført videre gjennom sluser og nøkkelkortsystemer til informasjonsskranken, hvor vi så fikk navneskilt og et nøkkelknippe lik en vaktmesters, slik at vi ikke skulle bli innelåst noen steder, og slik at vi skulle bli gjenkjent av de mange menneskene som jobbet overalt på det enorme sykehusområdet. De har nemlig ikke uniformer på psykiatrisk avdeling, ettersom mange pasienter har paranoide eller nervøse tanker om sitt opphold, og dette skal være et trygt sted for dem til å slippe ned garden, men mangelen på uniformer kan by på noen utfordringer av og til. Med skilt og nøkler på plass begynte prosjekt finn-ut-hvor-du-skal-være-til-enhver-tid (orker ikke forkorte dette prosjektnavnet, men det ble i dagligtalen kalt WTF), men etter å ha ankommet den rette avdelingen, fikk jeg umiddelbart tildelt en kontorplass, og jeg ble tatt meget vel imot av overlegene og avdelingslegene, som mer enn gjerne ville vise alt hva de har å by på av spennende caser, psykologiske tester, suicidalvurderinger, nettverksmøter, elektrosjokkterapier, tvangsmedisinering, og skoleobservasjoner… kort sagt, det de driver med i det daglige. Heldigvis observerte jeg raskt at latteren satt løst og humøret var på topp i denne avdelingen, og den interne humoren er tydelig inkorporert og gjeldende, noe som varmer hjertet til en galgenhumorist som meg selv. Men igjen, med rett tunge i min munn, så blir det hele selvfølgelig håndtert på en meget profesjonell og ordentlig måte (når pasienten er til stede).
Dette var mitt kontor (t.h.) i perioden, et godt sted for pensumlesing, samt faglige diskusjoner med min vis-à-vis nabo, avdelingsoverlegen! 🙂
Den andre dagen fikk jeg en innføring i elektrosjokkterapi (ECT), en meget hyppig benyttet behandling, og dette fasinerer meg virkelig. INGEN vet hvordan det fungerer, men ALLE vet at det virker. Jeg kan ikke akkurat skryte av at psykiatrien har hatt det beste ryktet på seg gjennom den moderne medisinske historien, men er det én ting som prøv-feil metoden har lykkes med å innføre, så er det nettopp ECT-behandlingen. Den blir brukt på pasienter i alle aldre, som et siste forsøk på å dempe symptomene på – eller faktisk kurere – enkelte pasienter fra deres psykoser, depresjoner, og andre kognitive dysfunksjoner og patologi. All creds går til en eller annen middelalder-inspirert lege på 60 tallet som ikke gav seg på tørre møkka når det gjaldt å prøve alle midler tilgjengelig for å forstå det mest komplekse systemet i universet, menneskets tankeprosesser. Jeg fikk muligheten til å undersøke en pasient i et par dager før hen skulle til elektrosjokkbehandling. (Ja, jeg velger å bruke det kjønnsnøytrale pronomenet hen, i disse likestillingstider, for å maksimere anonymiserings-effekten, men også hedre et ikke-konservativt/ikke-cisnormativt syn på kjønn. Er tross alt feminist.) Det som var spesielt var at denne pasienten opplevde schizofrene trekk og andre depressive trekk, som førte til fare for seg selv og andre. Generelt sett tilbys ECT behandling til de pasienter som har mottatt medikamentell behandling uten nytteverdi, eller ved for mange uheldige bivirkninger. Det tilbys både til barn og eldre, og er mest hyppigst brukt i voksenpsykiatrien, da de gjerne har forsøkt forskjellige behandlingsregimer først. På ungdomspsykiatrisk har de kanskje noen få behandlinger i året, før de eventuelt går over til voksenpsykiatri den dagen de fyller 18 år. Krampetrekninger og spyttdannelse er vanlig for de pasientene som gjennomgår denne behandlingen, og for noen kan dette tilsynelatende se ille ut, men pasientene selv er under narkose med muskelrelakserende midler, så de sover godt gjennom det hele. Konseptet er at man plasserer to elektroder på tinningen, og kjører to sekunder med strøm gjennom hjernen, og skal hjelpe hjernen å nullstille seg både kjemisk og fysiologisk, samt skape nye baner for nervecellene, til om mulig å unngå tilbakefall til psykoser, eller depressive tanker, og følelser. Strøm fører også til sterke muskelsammentrekninger, derav krampene. Det er i korte trekk en beskrivelse av denne behandlingen, som har høstet fantastiske resultater, og som blir mer og mer vanlig. En sykepleier på denne avdelingen kunne fortelle meg at de kjører gjennom cirka 60 pasienter hver uke med denne behandlingen, men mange av disse er gjengangere, ettersom man får fortløpende behandling tre ganger i uken, i gjerne tre måneder av gangen, før det revurderes av spesiallegene om man skal fortsette behandlingen. Få, til ingen bivirkninger som ikke kan behandles med lett medikamentdosering. Vitenskapen altså, så kult når den har stått stille i snart 60 år!
Livet i avdelingen derimot, er ikke preget av stillestående stemning. Selv om det er litt forskjell på stemningsleiet på skjermet- kontra åpen avdeling, er det åpent og lyst, og det er en lett hjemlig institusjonalisert følelse i luften. Tror jeg kommer til å trives her. Noen av pasientene ligger her av egen fri vilje, og de kan dermed ta snippesken og reise sin kos om de ønsker det, heldigvis hører det til sjeldenhetene, skal vi tro overlegene. Men hva får jeg gjøre i avdelingene, spør du? Det er jo det som er interessant lesing, sier du, og jeg skal fortelle deg det:
Jeg har igjen fått et veiledende hefte med korte beskrivelser av de forskjellige funksjoner jeg kan bli satt til. Jeg har fått ta opp psykiatrisk journal i mottaket, og dermed kartlegge en pasient for alt fra tanker om frykt og selvmordstanker, til tanker om skole/jobb og relasjoner. Jeg har vært med på kartleggende samtaler med flere pasienter om videre behandlingsforløp, og jeg har fått tatt opp anamnese og somatisk undersøke på schizofrene pasienter som sier til meg at de ikke eksisterer. Jeg har sittet vakt i avdelingen for de som er til fare for seg selv, jeg har vært med på ulike former for lege-rekvirert tvang for pasienter, og jeg har utført tester av aggresjon og depresjon fortløpende for de mest ustabile pasientene (med en lege lett tilgjengelig, selvfølgelig).
Dette er standard oppsett av en psykiatrisk journal (side 1/2) på dansk, selvsagt! 🙂
Det er tankevekkende å se bruk av tvang og spørsmålet om selvbestemmelse i en litt hakket harmoni, der spørsmål om hva som er rett og hva som er riktig er i konstant kollisjon med hverandre. For det er mange etiske spørsmål som reises, men ikke så mange etiske diskusjoner som blir tatt i øyeblikket. Derimot er min erfaring fra psykiatrisk avdeling at det brukes god tid, både i forveien og i etterkant av en pasientsamtale, til å bli enige om hvordan personalet skal gi et budskap, hvor mye man skal informere pasienten, hvordan samtalen bør legges frem, og i hvilket miljø samtalen skal finne sted. Det er mange flotte teorier på psykiatri som i klinikken er litt mer utfordrende å sette ut i praksis, men det å ha observert dette i mange uker, og sett mange ulike konsultasjoner og reaksjoner mellom lege, sykepleiere, psykologer, ergoterapeuter, miljøarbeidere, fysioterapeuter, pedagoger, så er jeg trygg på at man blir ivaretatt på den måten pasienten selv har interesse av. Helt til du er så lite tilstede i din egen erkjennelse, at legene og de pårørende selv bestemmer hva som er av din egeninteresse (på en god dag).
Også fikk jeg en sykepleier til å ta bilde av meg med våre viktigste verktøy, PSE-manualen (her stiller vi pasienten standardiserte spørsmål om sin tilstand) og ICD-10 diagnoseverktøyet (som dere ikke kan se, fordi jeg holder den i andre hånden…)!
Når jeg ser tilbake på mitt opphold, tenker jeg at jeg har hatt mange gode dager på psykiatrisk, og jeg blir kanskje værende når jeg er ferdig som lege også. Forhåpentligvis med et navneskilt, og et stort nøkkelknippe i hendene! 🙂
